Norge en Rettsstat?

En arbeidsgruppe nedsatt av regjeringen i 2004 fikk som mandat å utrede behovet for bevisregler i sivile saker om barnefordeling når det forekommer påstander om overgrep. Arbeidsgruppen tok for gitt at samværsretten står for sterkt, og at voldspåstander ikke tas på alvor i retten. Denne arbeidsgruppen besto forøvrig av 7 kvinner og 1 mann.

Resultatet av denne arbeidsgruppes rapport ble en lovendring, og en veileder (Q1121-B) som barnedepartementet ga ut i 2006.

Leseren kan videre her trygt oversette "samværsforeldren" til det mer tydelige Far, Pappa eller Mann. 92% av det som her kalles samværforeldren er og blir Menn!

I Veilederen fra den norske stat kan man lese på pkt. 3.3. Ulike bevistemat og ulike beviskrav:

"En henleggelse av en politietterforskning er ikke en frifinnelse, det er en vurdering av at man ikke vil kunne klare å bevise for retten, hevet over enhver rimelig tvil, at overgrep har funnet sted. En frifinnelse i retten er en vurdering av det samme. Dette innebærer at en henleggelse eller frifinnelse derfor ikke nødvendigvis er en underkjenning av troverdigheten til barnet eller bostedsforelderen".

Når man leser dette er det svært vanskelig å tro at man lever i en rettsstat. Rettere sagt når styresmakter gir ut en slik veileder så lever vi ikke i en rettstat!

Denne veileder viser helt klart og med tydelighet at regjeringen ikke respekterer menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 6 pkt. 2: "Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law.". Den norske stat er forpliktet til å følge denne konvensjon. Det er derfor rimmelig oppsiktsvekkende at departementets veileder skriver at den anklagede selv om frikjent i retten ikke skal sees på som hverken frikjent for anklage eller uskyldig! Dette skal kun ses på som om det ikke gikk å bevise gjerningen eller beskyldningen.

Videre i veiledningen står det: "Selv om en anmeldelse mot samværsforelderen for overgrep er henlagt, eller at samværsforelderen skulle frifinnes for overgrep i en straffesak, kan det derfor bli vurdert som best for barnet å ikke ha samvær.".

Best for hvem?? Best for barnet å bli tatt fra en foreldre som faktisk har gått gjenom masse undersøkelser som følge av falske anklager uten at det kunne sies annet enn at han ikke har gjort noe vondt mot barnet? Normal tankegang ville da kunne slått fast at muligheten for at vi her hadde med en kjærlig og omsorgsfull far som barnet var knyttet til absolutt absolutt kunne være tilstede.. Det er da veilederen slår til igjen og sier at stopp, ingen samvær er tilrådelig for slike menn som har blitt beskyldt falskt eller ikke.. ingen samvær er til barnets beste! Du trenger med fordel ikke være statsviter eller jurist for å se galskapen i denne veilederen da det står rett frem.

Selv om denne veileder har tryllet vekk at det faktisk er skadelig for barn å miste en foreldrer og at det gir barnet savn og tapsfølese så gjør ikke denne undragelsen det til fakta! Tvertimot kan det med sikkerhet anslåes at det som er deres parmetre for hva som er barnets beste ikke vil kunne være i nærheten når slike viktige fakta ikke vektlegge når barnets beste skal bestemmes! !

Altså så sies det at selv om er frikjent er man ikke uskyldig, dette er alvorlig! Så legges det til grunn at en frikjennelse er kun fordi at bevisene ikke holdt til domsfellelse! Hvor har det blitt av at det å bli frikjent fordi bevisene fortalte at man ikke var skyldig/at det var falske anklager?! Dette blir ikke nevnt som en mulighet engang, da alle frikjennelser er bare fordi det ikke gikk å bevise at far hadde forgrepet seg! Dette gir det resultatet at for mødre å fremsette falske anklager vil med stor sansynlighet bidra til at far og barn ikke får lov å ha kontakt med hverandre.

Når det gjelder påstander om vold og overgrep fra mor i barnefordelingssaker er menn antatt skyldig inntill det motsatte er bevist. Så for å virkelig sikre at Norge ikke er en rettstat for menn så hevdes det at om det motsatte blir bevist (ikke skyldig) er man likevel ikke uskyldig! Når det gjelder påstander om vold og overgrep fra mor i barnefordelingssaker er menn antatt skyldig inntill det motsatte er bevist. Så for å virkelig sikre at Norge ikke er en rettstat for menn så hevdes det at om det motsatte blir bevist (ikke skyldig) er man likevel ikke uskyldig!


Som gir en situasjon der den som ble utsatt for falske anklager mister all rett til sitt barn, men de mødre med den alvorlige personlighets forstyrrelsen som må kunne sies å være tilstede hos de som foretar slike falske anklager mot den andre foreldre ) Disse mødrene får alene myndighet over barnet og skal gi barnet "omsorg". Dette helt uten den sikkerheten som det å ha 2 foreldre gir et barn! Hvor stort savn og alvorlighet den skade det å miste den ene foreldren gir barnet er enormt. Forskningen på dette gir et skremmende bilde av hva slike overgrep og svik gir av skader i et barnesinn. Det er hva statsfeministene uten et snev av omtanke påfører barn i dag!

Dette er realiteten i dagens rettsnorge ikke minst barnefordelingssaker der ledestjernen er "barnets beste". Eller mer riktig "barnets beste" er fanen som bevist brukes av statsfeministene til å skjule sitt maktovergrep, sitt ulikeverd for fedre og den barnemishandling som følgene av å fremme "mors beste" for enhver pris gir. Dette er en høy pris de pålegger barn og fedre for at mor skal uten risiko kunne bruke slike metoder i barnefordelingsaker.

Når det gjelder påstander om vold og overgrep fra mor i barnefordelingssaker er menn antatt skyldig inntill det motsatte er bevist. Så for å virkelig sikre at Norge ikke er en rettstat for menn så hevdes det at om det motsatte blir bevist (ikke skyldig) er man likevel ikke uskyldig!

Dette må kunne sies å ha en høyere grad av catch 22 enn det de klarer å frembrinnge i sience fiction romanen som er opphavet til catch 22. I dette tilfellet er det ingenting morsomt med dette da barn lider og blir skadet for livet samt fedre har gått til grunne og tatt sitt liv av den insensitivitet og grusomhet som ligger i denne veilederen!

At det er slik rettsvesenet i tillegg praktiserer loven, vises av at Norge har blitt dømt flere ganger i Strasbourg , feks i en sak fjor der en far ble frikjent for anklage om overgrep mot sine egne barn, men likvel tapte samværsretten til de samme barna i barnefordelingssaken. Om man leser disse sakspairene å ser at han faktisk ikke noen gang hadde vært alene med barnet, ikke hatt noe samvær utenom hjemme hos mor med henne tilstede i leiligheten noengang, og dette var eneste grunnlaget for at han ikke ble dømt kun etter morens påstander om overgrep. Men mors påstander alene helt uten noe som kunne sansynligjøre dette sett opp mot så klare faktiske umuligheter for å ha kunnet begått overgrep var alikevel ikke nok til å hindre retten i å gjenomføre mors ønske. Retten nektet barnet en oppvekst med far tilstede og faren ble fratatt retten til samvær med sitt eget barn! Akurat som veilederen sier det skal gjøres!

Fedreomsorg og rettsikerhet har i sannhet dårlige levevilkår i Norge.

-Kai R Schantz